Stress har blitt så vanlig i vår tid, at det nærmest oppleves som normalt. Vi beundrer ofte mennesker som viser evnen til å bevare roen og være avslappet selv når det stormer som verst rundt ørene. Hva om denne evnen er noe vi alle har, og har muligheten til å trene opp gjennom bevisstgjøring og repetisjon?
Tekst: Ann Schifte, instruktør i Lightning Process
Det kan være lett å føle seg maktesløs ovenfor presset utenifra, så vel som uroen innvendig. Verden forventer noe av oss, og vi forventer mye av oss selv. Jeg hører ofte mennesker si til meg at de ikke lenger greier å koble av den indre motoren. De ligger ti centimeter over madrassen, føler seg anspente og slitne selv når de har muligheten til å slappe av. Kanskje har de mobilisert og aktivert kreftene sine over så lang tid, at dette har blitt den nye "normaltilstanden" i dem? Opplevelsen kan da bli at det er bare sånn jeg er, eller jeg MÅ bare bli ferdig med dette – DA skal jeg nok få fred med meg selv…..
Noen som kjenner seg igjen?
Vi er ikke født slik. Vi er skapt til en naturlig variasjon mellom aktivitet og hvile. Når noe annet er blitt vanlig, er det ikke fordi dette er naturlig for oss, men fordi vi har gjort det så mye at det har blitt automatisert og ubevisst adferd. Det er nemlig slik underbevisstheten fungerer; ting vi gjentar mye regnes som viktig, og blir lagret i kartoteket i hjernen for å frigi plassen i bevisstheten slik at vi kan konsentrer oss om andre ting. Det er altså slik vi lærer; ved bevisst repetisjon og øvelse, til noe har blitt så vanlig at vi kan gjøre det på autopilot. Det gjelder alt vi holder på med mye. Hjernen vet ikke forskjell på nyttige og mindre nyttige lærdommer, den lagrer det vi gjør mest som "viktig" slik at vi kan gjøre det automatisk. Slik blir det å kunne gå, sykle eller kjøre bil noe vi lett kan gjøre uten å tenke på det bevisst. Det samme kan det å være stresset, anspent eller urolig bli. En innlært sinnstilstand vi blir gående rundt i uten å være klar over det, og uten å ville det, fordi vi har opplevd det så mye at det nesten føles som om vi ikke lenger har noe valg. Heldigvis kan det som er innlært avlæres, og erstattes med noe nytt.
Det finnes mange måter å gjøre det på, og godt er det, for det er slett ikke alt som virker på alle. Da er det viktig å minne seg selv på, at hvis det ikke er umulig, da må det være mulig. Selv Beatles fikk avslag da de søkte platekontrakt, men valgte å tro at selv om ekspertene var enige, betydde ikke det at de hadde rett. Det å være åpen for nye muligheter, å tørre å tro selv når man har snublet flere ganger, er en av de viktigste gavene vi kan gi til oss selv. Det er slik vi oppmuntrer barna våre når de skal lære seg å gå, opp igjen, du klarer det. Å gi oss selv sjansen til nye forsøk når vi føler at vi mislykkes, eller at ingenting virker, kan føles vanskeligere. Da kan det være viktig å minne seg selv på at det ikke er vår skyld, vi gjør det ikke med vitende og vilje. Vi gjør så godt vi kan, og det er faktisk bra nok. Da blir det som regel enklere å komme videre med seg selv. Å oppdra seg selv, slik vi oppdrar våre barn vil kunne skape et helt annet resultat enn vi tidligere har oppnådd. Forhåpentligvis belønner vi mer det de gjør bra, enn å fordømme og straffe det de ikke gjør fullt så bra. Hva om vi valgte å la vår egen indre kritiker gå av med pensjon, og være litt snillere og mer forståelsesfull også mot oss selv? Min mentor sa en gang at hvis du behandlet dine venner, slik som du behandler deg selv – ville du da hatt noen venner?
Les mer i neste medlemsblad 1/16