Jeg har alltid vært kjent for å være tålmodig, snill og hjelpsom. Tålmodigheten på sin side har blitt kraftig utfordret de siste årene. Som yngste datter i en søsterflokk på 4, har jeg alltid følt jeg måtte gjøre de fleste til lags, være snill og hjelpsom. Dette har fulgt meg hele livet.
Tekst: Elin Randahl Vullum
Jeg var fryktelig sjenert i hele oppveksten, og det har i de siste årene gått opp ett lys for meg at jeg sikkert også har vært, og er, forholdsvis introvert. Og høysensitiv. Alt dette har ført til at jeg ble en del mobbet på barneskolen, og at jeg likte meg best i eget selskap. Men heldigvis hadde jeg noen veldig gode venner som har vært der for meg i hele oppveksten. Det "snill-pike"-syndromet har nok fulgt meg i alle år, helt til inntil nylig. Jeg tror egentlig ikke jeg er helt kvitt den "diagnosen" enda, men jeg jobber med det hver dag. Jeg ville jo at folk skulle like meg, og jeg likte å være til hjelp for andre. Det var som oftest først de andre, og var det litt tid og energi til overs, kunne jeg kanskje til nød tenke på meg selv litt. Men det ble det sjelden noe av. Det høres kanskje banalt ut, men sånn var livet mitt. Jeg ofret meg selv for andre, for muligens å tekkes de, og for å bli likt. Det levesettet har fulgt meg gjennom hele livet, og jeg har jo også likt å ta vare på de rundt meg – være seg foreldre, besteforeldre, venner eller barn. Jeg ville de det aller beste her i livet.
Lat føler jeg at jeg aldri har vært. Jeg har alltid holdt på med ting, gått mange år både på videregående og høgskole, jobbet siden jeg gikk ut av ungdomsskolen, og ofte hadde jeg flere jobber på en gang. Dette gjorde jeg i tillegg til at jeg bodde på gård med kyr, hadde små barn og familie. Var det noen som spurte meg om hjelp til noe, så var det alltid ja i min munn. Jeg ville jo glede dem med å være snill og hjelpsom. Selvfølelsen og selvverdet var minimal alle disse årene, og jeg hadde liten tro på egen person. Jeg følte meg ikke bra nok uansett hva jeg gjorde eller hvem jeg var. Å leve i ett samboerforhold som ikke var tilfredsstillende gjorde heller ikke saken noe bedre.
Jeg er ikke helt sikker på når det var Fibromyalgien slo til i kroppen min, men de første smertene jeg husker kom da jeg gikk gravid med min eldste sønn for 22 år siden. Jeg hadde konstant vondt i hofter og bekken når jeg lå og prøvde å sove om natta – ja, det ble ofte bare med prøvinga. Søvnkvaliteten var dårlig i den perioden, og har vært det siden. Det er noe med det, når du føler du er trøttere når du står opp om morgenen, enn du var da du la deg om kvelden.
Jeg har aldri vært den som har løpt til legen for hver minste lille ting, og var sjelden borte fra jobb eller skole. Men de gangene jeg oppsøkte lege for over 20 år siden, var det som oftest på grunn av uforklarlig hodepine, nakkesmerter, og smerter andre steder på kroppen jeg ikke skjønte noe av. Men som alltid, bet jeg tennene sammen, og trøstet meg med at det ville gå over snart. Medisiner var jeg, og er jeg fortsatt til dels, sterk motstander av for egen del, så det ble ikke ofte inntatt. Enda større grunn til å bite tennene sammen – som IGJEN førte til stiv nakke og skuldre. Skjønner dere tegninga?
Etter hvert som tiden gikk, hadde jeg fullført 3 årig høgskoleutdanning, fått ett barn til, flyttet, fått jobb, funnet mannen i mitt liv, flyttet enda en gang, og gått enda litt mer skole. Innimellom ble det også tid til alt for mange frivillige verv, noe som viste vanskeligheten for å si nei til forespørsler. Livet gikk i bølgedaler, siden det var mye som skjedde på en gang, både av sorger og gleder. Smertene økte i omfang, og legen ble oftere oppsøkt. Hos min forrige fastlege var beskjeden å trene, dra til fysioterapeut, og håpe det gikk over. Men det gikk aldri over, det ble bare værre. Det var først da jeg fikk ny fastlege rundt 2010, at alt begynte å forandre seg.
Etter over 13 år med uforklarlige smerter, søvnløshet og utmattelse, fikk jeg svar på det jeg alltid har lurt på. Hva var det egentlig som gikk av denne kroppen som skulle være min, men som jeg ikke lenger hadde kontroll på? Jeg gikk inn på legekontoret med det samme spørsmålet som så mange ganger tidligere – hva skulle jeg gjøre med den stive nakken min, hodepina som kom til stadighet, for å kunne sove bedre, energien som var total mangelvare. Det kom som en A-ha-opplevelse da min nye fastlege sa at jeg mest trolig hadde Fibromyalgi. Jeg gikk ut fra legekontoret som ett stort spørsmålstegn, for den diagnosen hadde jeg aldri hørt om tidligere. Jeg dro rett hjem, og søkte opp navnet på internett. Da jeg fikk lest om diagnosen, gikk det nesten kaldt nedover ryggen på meg, for det var som å lese om seg selv. Det var jo akkurat sånn jeg hadde det. Hvorfor hadde ingen fortalt meg dette? Hvorfor måtte jeg gå i så mange år å tro at jeg var hypokonder, og være livredd for å bli betraktet som ei som til stadighet bare klaget?! Endelig var det noen som tok meg på alvor, som trodde på det jeg hadde å fortelle.
For å få folk til å forstå at en faktisk snakker sant om sin egen helse har ofte vært vanskelig. Mange velmenende råd har det blitt opp gjennom årene. Det er jo bare å komme seg ut i frisk luft når energien har vært lav. Begynn å trene, for da blir du frisk og sterk. Tenk positivt, det blir bra snart. Altså, jeg skjønner de fleste mente det godt, men når du har gått mange år med kroniske smerter og utmattelse, føles ikke slike råd så veldig gode der og da. Jeg har prøvd alt det der, og mere til. Jeg har brukt tusenkronesvis på ulike behandlingsformer, tatt fra egen lommebok, da trygdesystemet bare støtter fysioterapeut som slett ikke var meg til hjelp. Jeg har sjekket kroppen fra topp til tå, uten at noe er blitt funnet. Så ut fra alle undersøkelsene jeg har vært på, burde jeg ha vært frisk som en fisk. Men de som lever med en kronisk sykdom, i dette tilfellet fibromyalgi, vet at det ikke er tilfelle. Vi VET hva vi føler, hvordan hverdagen vår utarter seg. I 2012 kom det første smellet for min del. Da hadde jeg tøyd strikken min alt for langt, alt for lenge. Jeg hadde så vidt energi til å fullføre arbeidsdagene. Jeg jobbet da turnus, noe som innebar både dag-, kveld- og helgejobbing med brukere med psykisk utviklingshemming. En fysisk og psykisk krevende jobb. Jeg jobbet 100{fdbae124389c24fd167f61657d1f953d2af1bdc859570fcc8c99cb13a013f041}, og etter endt arbeidsdag hadde jeg ikke mer energi for hverken husarbeide eller familien min. Sofaen ble min beste venn i perioder, og humøret på bånn. Jeg hadde ingen tålmod til de rundt meg lenger, og jeg var en dårlig versjon av meg selv. Jeg likte ikke meg selv i den perioden. Eller rettere sagt, jeg hatet meg selv. Hvorfor hadde alt blitt så vanskelig? Alt jeg hadde lyst til å utføre, klarte jeg ikke lenger. Jeg så mørkt på framtiden. Jeg ble sykmeldt en periode da, men kom nok litt for tidlig tilbake i jobb. Etter ei kort tid med jobb igjen, ble jeg igjen langtidssykmeldt i 2014, og her sitter jeg altså fortsatt.
Nedturene og de negative tankene kom ofte i perioder, og frustrasjonen over at livet ikke var som før. Redselen for fremtiden, hjelpesløsheten, følelsen av å ikke lenger være til nytte, tap av livskvalitet. Alle disse tankene og følelsene ble styrket av å stadig ha smerter i kroppen, føle seg utmattet og trøtt. Se hvor godt andre fungerte i samfunnet, alt det andre klarte og utførte, følelsen av å bli glemt når en gikk hjemme.
Heldigvis har jeg fått verdens beste fastlege, og takket være henne og NAV, får jeg god oppfølging framover. Jeg har prøvd veldig mye, men det som har gitt meg mest er 3 opphold på rehabiliteringssenter – Hysnes Helsefort, Muritunet og Coperiosenteret i Trondheim. Legen min og NAV er de som setter på bremseklossene når jeg stresser med å komme i gang med tiltak. Jeg vil så gjerne gjøre noe, ikke bare gå hjemme. Men alt til sin tid får jeg stadig høre. Jeg har fått mange nye tanker på de rehabiliteringssentrene jeg har vært på, mange aha-opplevelser. Funnet andre måter å tenke på. Jeg fikk mange tankevekkere denne sommeren, da jeg var på Coperio. Da fikk jeg mer forståelse for viktigheten med å faktisk tenke litt på meg selv innimellom. Ta tak i det som er godt og bra for meg selv, uten å føle meg egosentriske av den grunn. Det er mer egoistisk å la oss selv forfalle, slik at vi ikke har energi og helse til å være der for våre nære og kjære. Jeg lærte også om det å stresse ned, og være mer til stede i nået. Stoppe opp og bare være.
Et god tanke jeg fikk fra Coperio vil sitte igjen lenge, og det er: "Vil vi bli friske for å komme fortest mulig tilbake i jobb, eller vil vi bli friske for å ha en bedre hverdag?"
Så nå ser framtiden litt lysere ut for meg synes jeg, tross en kronisk sykdom. Jeg nekter å gi opp, men må begynne å tenke nytt! Tenke på hva som er bra for meg. Hva som må gjøres for at JEG skal få en bra hverdag tross smerter og utmattelse. Fra å jobbe i turnus, må jeg begynne å tenke kreativt på veien videre. Hva er bra for meg, hva interesserer meg, hva kan jeg klare. Kanskje jeg en dag får mindre smerter også, hvis jeg får til å ta tak i det som ikke er bra i livet mitt, og bare nyte?!
Ha en fin jul alle sammen! Og husk – DU er gull verd! <3