Frem til forskerne klarer å finne svaret på gåten, og eventuelt kommer opp med en kur, kommer jeg aldri til å si at jeg er frisk fra fibroen, eller at man kan bli det. Men jeg tør å påstå at man kan bli bedre, ganske mye bedre, dersom man virkelig vil det.
Og hvordan kan jeg si det?
Jeg har opplevd det på kroppen, og jeg har sett det hos mange som har tatt noen av de samme grepene som meg! Dette er min historie:
Fibromyalgi utløst av fall
Man kan vel kanskje si at min ”fibro-historie” startet med ett fall i juli 2011. Egentlig startet den nok minst 10 år tidligere. Men når jeg denne sommeren gikk rett i bakken, og landet med en smell på halebenet, ble det utløst en hel serie av reaksjoner i kroppen og jeg fikk diagnosen min ca ett halvt år senere.
Det oppsto problemer som sikkert er velkjente for mange av dere. De korteste gåturer ble til store uoverkommelige hinder, å sette på en klesvask var en bragd, jeg hadde store smerter og utmattelsen var øredøvende.
Mer eller mindre grad av sykemelding det påfølgende året, med de obligatoriske oppfølgingsmøtene med NAV, og uten at tilrettelegging på arbeidsplassen hjalp nevneverdig. På neste legebesøk tenkte jeg, da er det bare å få levert søknaden om ufør.
Så langt kom jeg heldigvis ikke!
Mestringskurs og manuellterapi
I ett av dialogmøtene på NAV foreslo en av saksbehandlerne mestringskurset til Kysthospitalet – Raskere Tilbake, i Skien. Jeg hadde ikke hørt om dette tidligere, men var klar for å prøve det meste. Legen var tilstede på dette møtet, han var enig og søknad ble sendt.
Svaret fra Kysthospitalet kom raskt, og bare noen uker senere var jeg med på ett ryggkurs, og deretter ett 5 dagers mestringskurs.
Parallelt med dette kom jeg ved en tilfeldighet til behandling hos en manuellterapeut. Jeg hadde prøvd mange forskjellige behandlere, og var på desperat jakt etter noen som kunne hjelpe meg med smertene mine. Første timen hadde vi en samtale, hvor jeg bekreftet at jeg hadde fått diagnosen av en spesialist, og at jeg ikke hadde noen utslag på prøver eller røntgenbilder.
”Da vet jeg hva det er snakk om, du behøver ikke fortelle mer!”
Ingen fysisk undersøkelse, ingen forklaringer og best av alt; Jeg trengte ikke forsvare meg!
Han tok meg seriøst, visste hva som måtte til, og jeg kunne for første gang på lenge trekke ett lettelsens sukk. Vi hadde en god samtale, og med meg hjem hadde jeg en bok jeg måtte lese; Explain Pain.
Å treffe denne manuellterapeuten, og å samtidig starte på mestringskurs var noe av det beste som kunne skjedd meg akkurat da. Det ble ett vendepunkt. Ikke bare i forhold til smertene og utmattelsen jeg opplevde, men til livet generelt.
Kunnskap og trygghet
I samarbeid med manuellterapeuten, og med individuelle veiledningssamtaler i etterkant av mestringskurset, gikk jeg igjennom mange mentale prosesser. Lærte meg at kroppen og vevet ikke er ødelagt selv om det er smerter der, ble trygg på at fysisk aktivitet ikke kunne ”skade” meg, og jeg lærte meg at jeg måtte starte på MITT nivå. Som på den tiden tilsvarte ca 10 knebøy på balansepute og 10 stående roing i kabelapparat. Ikke akkurat mye.
Men det var det som var cluet, jeg måtte godta at det var der kroppen min var akkurat da!
Jeg hadde mine runder med NAV, som de fleste andre, fortvilelsen over å ikke bli hørt og trodd var en stor del av hverdagen.
Veilederen min på Kysthospitalet tok meg seriøst, og hørte på meg. Og det viktigste hun gjorde var at hun fikk meg til å følge meg trygg, hun viste at hun hadde tro på meg, hun bakket meg opp og nektet å la meg gi opp. For hver nedtur var hun der, og stilte meg spørsmål som gjorde at jeg måtte tenke, og sammen snudde vi tankene over på det positive igjen.
I løpet av tiden jeg hadde på mestringskurs og i påfølgende veiledningssamtaler gjennomgikk jeg mange prosesser, noen relativt store og tunge prosesser. Som å godta tilstanden min slik den var og jobbe ut fra det, jeg måtte godta at jeg ikke lenger kunne drive med faget mitt, og jeg måtte tørre å prøve noe nytt. Underveis bestemte jeg meg for å fokusere på det som var positivt, og det som fungerte. Jeg prøvde og feilet i forhold til fysisk og mental kapasitet, gikk for eksempel lengre og lengre turer. Noen ganger gikk jeg for langt, og ble dårligere. Men jeg hadde lært at det var greit. Det er greit å feile og det er greit å ta i litt for mye. Når man klarer å ta lærdom av det og finner en balanse etter hvert.
Jeg kontaktet også forskjellige personer i miljøer hvor jeg visste jeg kunne tenke meg å jobbe i fremtiden, for å høre hva de mente om å gå den veien jeg ønsket ta fatt på. Sjefene ved Stamina, Actic og Frisk Bris tok meg seriøst og gav meg nyttige svar. De trodde på meg, og ga meg forsterket tro på at jeg kunne klare det.
Helsecoach og personlig trener
I dag har jeg ny utdannelse. Driver eget firma hvor jeg jobber som helsecoach, samtidig som jeg er personlig trener og instruktør på Stamina i Grenland. I tillegg er jeg er så heldig at jeg får være med som instruktør på en utendørs intervallgruppe ved Frisk Bris en gang i uken. Det har alltid vært naturlig for meg å veilede og hjelpe andre. Og med de prosessene jeg har vært igjennom ønsket jeg å gi noe videre til andre som havner i lignende situasjoner. Nå hjelper jeg mennesker som er redd for å komme i gang med trening, og jeg har samtaler med mennesker som har havnet i lignende situasjoner som meg og som på forskjellige måter trenger hjelp til å takle hverdagen.
Jeg treffer ukentlig mange som har fibromyalgi, og det er like mange måter å takle det på. Noen takler det veldig bra, og klarer å leve ett bra liv. Mens andre går rett i kjelleren, slik jeg gjorde, og klarer ikke å se at de noen gang skal kunne ha det bedre.
Av erfaring vet jeg at det er mulig å få en bedre hverdag.
Selv om man kanskje aldri blir like sprek eller skarp som man var før, og selv om noen av prosessene man må igjennom er tøffe, så vet jeg at det er mulig, DU kan ha ett godt liv!
At jeg har kommet meg dit jeg er i dag, er helt og fullt min egen fortjeneste. Det har vært hardt arbeid mentalt, det har krevd mye tålmodighet for å klare gradvis større mengder fysisk aktivitet, og det har vært frustrasjon og tårer. Jeg har vært kjempeheldig og hatt noen gode hjelpere som har støttet meg og veiledet meg slik at jeg har klart å snu tankegangen og kommet meg ut av en negativ spiral. Men størst kredit gir jeg meg selv. Jeg klarte det!
Det har vært tøft, men på veien hit har jeg lært ufattelig mye. Om meg selv, om systemer og om min innstilling. Jeg har fortsatt tøffe dager, med smerter og utmattelse. Forskjellen nå er at jeg møter dette på en helt annen måte enn før. Jeg har kunnskap om kroppen min, er trygg på at musklene og leddene mine er ikke ødelagte selv om de verker, og jeg er trygg på at jeg ikke kan ødelegge noe ved å være i aktivitet. Jeg vet at om jeg gjør for mye så blir jeg værre, har lært meg å kjenne igjen tegnene, og passer på så jeg ikke sier ja til for mye. Det er ikke lett, og dette er nok en prosess jeg vil være i, i mange år fremover.
Du kan følge bloggen her: http://anderledespt.blogspot.no/